En av de aller beste beslutningene jeg noensinne har tatt var å ta meg tid til å oppdage den ideelle kjæledyrhunden for meg.

Den “riktige” kjæledyrhunden for meg den gangen var en middels energi, husbrutt, kennel-trent kjæledyrhund som var flott med katter så vel som hunder.

Det er ikke enkelt å ta deg tid til å velge den ideelle kjæledyrhunden når det er hunder som tilbys ganske mye overalt.

Men det var verdt det.

Ace utløser meg ekstremt litt stress. Han sover en flott 19 timer eller mye mer om dagen. Han tygger aldri ting som ikke er hans, så vel som han knapt noen gang bjeffer. Han har aldri hatt et uhell bortsett fra at en person tid da han var syk.

Men det er en bekymring som ofte er i bakhodet når jeg tror på å legge en kjæledyrhund til til familien vår:

Bør erfarne kjæledyrhund mennesker (som meg så vel som mange av dere) omfavne de mye mer “utfordrende” hunder?

Fordi vi forstår nøyaktig hvordan vi skal trene, trene i tillegg til å håndtere noen få av disse hundene mye bedre enn den typiske kjæledyrhundelskeren, har vi en slags forpliktelse? Må vi forlate de “enkle” hundene, som ess, for første gangs kjæledyrhundeiere?

Svaret er selvfølgelig nei.

Vi må alle omfavne (eller kjøpe) hunder som er best for livsstilen vår. Tross alt er en kjæledyrhund en langsiktig forpliktelse på 10+ år. Du vil ikke velge feil.

Likevel blir jeg trukket mot de mye mer hyper eller reaktive hunder ved krisesentrene noen ganger. Jeg liker å tro at jeg kan hjelpe dem. (Kanskje jeg kunne, kanskje jeg ikke kunne.) Jeg liker vanskeligheten med å hjelpe i tillegg til å trene en mye mer “vanskelig” hund. Men er egentlig ikke alle hunder vanskelige på sine egne måter?

Så jeg trodde jeg ville øke bekymringen for deg.

Har du noen gang med vilje omfavnet en mye mer “utfordrende” hund? Eller har du noen gang trodd på å gjøre det?

Få den mutts nyhetsbrev i innboksen din: