Jeg skrev om hvordan jeg meldte meg frivillig til å hjelpe meg med å gå og sosialisere to veldig sjenerte valper i mitt lokale humane samfunn. Dette par-og-søster-paret ble overført fra et ly i Mississippi til mitt område sammen med 13 andre hunder. Siden de bare er seks måneder gamle, antar jeg at de vokste opp i lyssystemet. Uansett er de ekstremt sjenerte rundt nye mennesker. De er redde for hver liten støy, hver nye ting.

Så naturlig nok synes jeg synd på valpene, og jeg vil hjelpe dem. Av alle hundene ved krisesenteret skiller disse to meg for meg fordi de er så redde. At de overhodet ikke er aggressive, gjør dem enda mer “søte.” Når de er redde, kaster de seg opp i teppene sine eller flater til bakken.

Hva er det med en hundes redningshistorie som gjør henne så attraktiv? Hvorfor får det mange av oss til å føle oss bedre å adoptere en hund med en trist historie kontra en hund som har hatt et fantastisk liv? Det er mange hunder i ly som ikke har fryktproblemer. Det er mange hunder som er veldig vennlige og som praktisk talt gjør tilbake, bare for å få oppmerksomhet.

Hvorfor vil jeg ha en liten hund som gjemmer seg bakerst i buret sitt? Hvem er redd for å gå turer? Hvem lukker øynene i frykt når du kommer til å ta på seg båndet?

Jeg vet ikke.

Sannsynligvis fordi jeg har et dypt ønske om å hjelpe dyr i nød (som mange av oss). Sannsynligvis fordi det får meg til å føle meg viktig. Sannsynligvis fordi det er en måte å hjelpe meg selv.

Reagerer noen av dere på samme måte på de mer ‘trengende’ hunder?

Det er en solid svart valp og en svart, brun og hvit valp. Den svarte er modigere på de to. Sjekk dem her.